Creeping normality: Hvordan samfunnet gradvis aksepterer det uakseptable

For et par år siden ville den nåværende prisen på visse dagligvarer vært utenkelig. For ti år siden ville kanselleringen av en komiker for en politisk spøk ha utløst et ramaskrik. Likevel er dette i dag blitt «den nye normalen.” Fenomenet har et navn: “Creeping Normality” – Krypende normalitet.

Moderne kontorlandskap med samarbeidsområder

Hva er creeping normality – og hvorfor er det så farlig?

Creeping normality, gradualisme eller landskapsamnesi (landscape amnesia), popularisert av Jared Diamond i Collapse: How Societies Choose to Fail or Succeed (2005), beskriver hvordan store endringer blir akseptable når de skjer i små doser. Vi tilpasser oss den "nye normalen" uten å hoppe ut av den kokende gryten – akkurat som frosken i fabelen. I praksis handler det om kognitive bias: Vi fokuserer på det umiddelbare, ikke det akkumulerte.

I dagens USA ser vi dette i full blomst. Uendelig rekke av dehumaniserende tweets. Oss mot dem. Små trusler mot pressefrihet – et søksmål her, en kansellering der – normaliseres til vi våkner opp i et samfunn der kritikk er en luksus få tør ta seg råd til.

1. Miljø og bærekraft: Den klassiske kollapsen

Jared Diamond brukte begrepet creeping normality for å forklare tilsynelatende irrasjonelle handlinger i historien. Et klassisk eksempel han trekker frem er Påskeøya, der innbyggerne hugget ned det siste treet, selv om det  var avgjørende for deres overlevelse (til ruller for statuene, tau, kanoer). Diamond antyder at katastrofen skjedde "ikke med et smell, men med et klynk." Skogen forsvant sakte, over tiår. For hver generasjon ble færre trær sett på som "det normale", inntil den siste palmen ble felt uten at noen la merke til det dramatiske skiftet. Dette er nært knyttet til begrepet "shifting baseline" (skiftende grunnlinje), der standarden for hva som anses som normalt eller sunt gradvis forskyves over tid.

Klimaendringer representerer et klassisk eksempel på creeping normality, der globale temperaturøkninger skjer så sakte at de blir internalisert som uunngåelige, snarere enn som en kumulativ trussel som krever umiddelbar handling. 2024 var det varmeste noensinne registrert (Global Climate Highlights 2024). Dette har ført til hyppigere ekstremvær som hetebølger, flommer og tørke. Gradvis har samfunnet tilpasset seg ved å bygge høyere demninger eller investere i klimaresistent infrastruktur, uten å adressere rotårsaken.

Biodiversitetstap illustrerer creeping normality gjennom gradvis nedgang i artsmangfold, der små årlige tap – som 1% reduksjon i populasjoner – akkumuleres til masseutryddelse uten massiv offentlig alarm. I 2025 er over 42 100 arter truet med utryddelse, med en 73% nedgang i vertebratpopulasjonen siden 1970.

Denne gradvise prosessen – drevet av habitatfragmentering, forurensning og klimaendringer – har blitt akseptert som "uungåelig utvikling," spesielt i urbane områder der naturkontakt minsker. For bærekraft innebærer det kollaps av tjenester som pollinering og vannrensing, som påvirker matproduksjon og menneskelig helse.

2. Økonomi: De "ubetydelige" prisøkningene

Økonomisk creeping normality er subtil, men brutal – og i Europa og Norge har den blitt forsterket av post-pandemi-gjennomganger, energikrisen og geopolitiske spenninger.

Inflasjonens snikende grep: Fra små hopp til kumulativ belastning

I Norge har kjerneinflasjonen (KPI-JAE) steget med ca. 17% fra 2021 til september 2025. Ser vi derimot på hva matprisene i samme periode har økt med, så er dette tallet ca. 38% for Norge. Dette betyr at en typisk “handlekurv” på 10 000 kroner i 2021 nå koster rundt 13 800 kroner. Utfordringen er at enkelte basalvarer har økt langt mer, som gjør at familier med lav inntekt ikke tar seg råd til å kjøpe sunne matvarer. Mange må til og med droppe ett eller flere måltider i løpet av uken.

Årlig inflasjon siden 2021

Hvis vi også tar med de enorme kostnadsøkningene som har vært for energi og markante økte lånerenter, så resulterer dette samlet sett til at den jevne familie har vesentlige høyere bo- og levekostnader - sammenlignet med bare for noen ganske få år siden.

Lønnsstagnasjon og kjøpekraft – Den sakte erosjonen av velferden

I Norge har lønnsveksten vært robust på 4–5% årlig siden 2021, men justert for inflasjon har realinntekten stagnert og er for 2025 forventet å være ca. 1,6% – en creeping normality der arbeidstakere aksepterer "gode" nominelle lønnsoppgjør uten å merke tapet i kjøpekraft. Lønnsveksten i Europa (EU og Eurosonen) har vært på ca. 3–5% per år nominelt siden 2021, men inflasjonen har vært høy, spesielt i 2022 og 2023. Dette betyr at den reelle lønnsveksten (lønnsvekst justert for inflasjon) for arbeidstakere i de fleste europeiske land har vært negativ i 2022 og 2023, med et samlet realtap på ca. 5–8% i land som Italia og Spania. Dette manifesterer seg i "quiet quitting" i arbeidslivet, der ansatte tilpasser seg stagnasjon uten å kreve mer, noe som hemmer produktivitet.

Disse eksemplene viser hvordan creeping normality i økonomien ikke bare tapper lommebøker, men også undergraver tillit og vekstpotensial. I Norge og Europa risikerer vi at den akkumulerte effekten forsterker ulikhet, med lavinntektsgrupper hardest rammet

3. Demokrati og ytringsfrihet – Den gradvise erosjonen

Innenfor samfunnsendringer og politikk brukes det for å beskrive hvordan store politiske eller sosiale endringer kan innføres uten offentlig motstand ved å implementere dem i små, inkrementelle steg. Dette kalles ofte salamitaktikk (salami tactics). Fundamentale samfunnsverdier som demokrati og ytringsfrihet der små angrep på rettigheter akkumuleres til systemisk undertrykkelse, er spesielt akutt i dagens geopolitiske klima - der autoritære tendenser maskeres som "beskyttelse" eller "rettferdighet".

Kan vi stole på det vi leser?

USA har creeping normality manifestert seg gjennom en serie av eskalerende trusler mot pressefrihet, der små juridiske og regulatoriske steg normaliseres til en kultur av frykt og selvsensur. President Trump har i 2025 intensivert sin kampanje mot medier, med massive søksmål som et primært verktøy. Slike handlinger – ofte presentert som "forsvar mot falske nyheter" – akkumuleres til en “chilling effect,” der journalister unngår kritiske historier for å unngå juridiske maratonløp som kan vare i årevis og koste mange millioner.

Denne erosjonen strekker seg videre til underholdning og satire, der komikere blir kansellert for kritikk som tidligere ville vært beskyttet av ytringsfriheten. Et slående eksempel er Jimmy Kimmels late-night show, som ble midlertidig suspendert på ubestemt tid av ABC i september 2025 etter monologer som kritiserte Trump og MAGA-bevegelsen, inkludert kommentarer om drapet på konservativ aktivist Charlie Kirk. ABC siterte offisielt "finansielle grunner", men bransjeeksperter og Hollywood-reaksjoner peker på press fra Trump-administrasjonen via FCC-kommissær Brendan Carr, som har truet med å fjerne kringkastingslisenser for nettverk som "promoterer fiendtlig innhold". Dette følger kanselleringen av Stephen Colberts Late Show på CBS i juli 2025, etter lignende kritikk, der nettverket betalte millioner for å avgjøre et Trump-relatert søksmål. Trump har offentlig applaudert disse handlingene og truet med å "kansellere" andre show som Seth Meyers' og Jon Stewarts, noe som skaper en atmosfære der satire blir sett som trussel mot nasjonal sikkerhet. Det var derfor godt å se at Jimmy Kimmels var tilbake på skjermen igjen tirsdag 23. september.

I Europa ser vi paralleller, der creeping normality rammer demokrati gjennom gradvis innstramming av ytringsfrihet under dekke av "sikkerhet". I Ungarn har Viktor Orbáns regjering siden 2010 implementert små lovendringer som har akkumulert til nesten full kontroll over medier, med over 500 uavhengige utsalgssteder stengt eller overtatt av statstilknyttede enheter. I Polen har PiS-partiet lignende redusert pressefrihet gjennom årlige bøter og lisensendringer, noe som har ført til en kraftig nedgang i kritisk journalistikk i Polen. I Tyrkia, har Recep Tayyip Erdoğans regime arrestert over 150 journalister siden 2016 i små bølger, normalisert som "nasjonal sikkerhetstiltak," kulminerende i en rangering som 165. av 180 land i World Press Freedom Index 2023. I 2025 ligger USA på 57. plass, ned to plasser fra 2024.

Disse eksemplene illustrerer hvordan creeping normality truer demokratiets kjerne: Uten ytringsfrihet, kollapser ansvarliggjøring. Over tid kan dette føre til autoritære skifte, der f.eks. 68% av amerikanere i 2025 rapporterer om økt selvsensur, ifølge Pew Research. 

4. Creeping normality på arbeidsplassen

I virksomheter kan creeping normality referere til en gradvis nedgang i standarder (f.eks. sikkerhet, kvalitet, etikk mm.) som normaliseres over tid - et fenomen som kalles normalisering av avvik (normalisation of deviance). I en bedriftskontekst manifesterer det seg ofte som en gradvis normalisering av avvik. Dette skjer når ansatte over tid begynner å akseptere små, risikable handlinger som unntak, inntil disse unntakene blir den nye normalen. En sikkerhetsprosedyre som først blir omgått "bare denne ene gangen" for å spare tid, kan over tid føre til at ingen lenger følger den. Ettersom ingenting galt skjer de første gangene, forsterkes inntrykket av at den unødvendige prosedyren bare var et tidssluk. Dette er et klassisk eksempel på hvorfor organisasjoner som NASA etter ulykkene med romfergene Challenger og Columbia har vært så opptatt av å studere akkurat dette fenomenet. De små "ufarlige" avvikene fra rutiner som skjedde over tid, normaliserte risikabel adferd og skapte et miljø der kritiske feil til slutt ble akseptert. En slik "landscape amnesia" i organisasjonskulturen kan erodere både sikkerhet, kvalitet og etikk, bit for bit, inntil katastrofen er et faktum.

5. Mottiltak – Slik unngår vi å koke frosken

Å bekjempe creeping normality handler om å sette ankerpunkter i fortiden og nekte å la den gradvise endringen flytte referansepunktet.

Ting har en tendens til å virke greit, helt til det plutselig ikke er det lengre...

Bekjemp landskapsamnesi (Landscape Amnesia)

• Spørsmålet: Spør alltid: "Hvordan var dette for fem år siden?"

• Verktøyet: Journalføring. Før bevisst oversikt over prisnivåer, kulturelle normer og politiske friheter med jevne mellomrom. Ved å kvantifisere det "gamle normale", kan du identifisere når en akkumulativ endring har passert et kritisk punkt.

Etabler «røde linjer» før det er for sent

• Spørsmålet: Hva er den éne tingen jeg absolutt ikke vil akseptere?

• Verktøyet: Strategisk grensesetting. I en organisasjon kan dette være et fastsatt minimumsnivå for etiske standarder eller sikkerhet som aldri skal fravikes. I samfunnet betyr det å ha et uttalt, felles forsvar for grunnleggende rettigheter, før de er under angrep.

Hils nye blikk velkommen

• Spørsmålet: Hva er det jeg har blitt blind for?

• Verktøyet: Inkludering av nye perspektiver. Personer som nylig har kommet inn i et system (nye ansatte, nyinnflyttede, ny generasjon) ser systemet med "friske øyne" og vil reagere på det som er abnormalt. Som ledere og samfunnsborgere må vi aktivt lytte til dem som sier: "Dette virker rart."

6. Forsvaret for ytringsfriheten

Ytringsfrihet er ikke noe vi kan ta for gitt. Den er ikke en rett linje; den er et område som strekker seg inn i mange samfunnsområder og som vi kan miste bit for bit.

Vi har sett hvordan creeping normality fungerer som en stille tyv, som tar vår kjøpekraft, vår frie kulturelle ånd, og til slutt vår evne til å kritisere makten. Det er ikke de store sjokkene som tar fra oss friheten, men de små, kontinuerlige kuttene som normaliseres over tid.

Vår eneste forsikring mot creeping normality er ÅRVÅKENHET. Vi må aktivt minne oss selv om hvor grensene en gang gikk, og nekte å la dem bli flyttet uten motstand. Vi må forsvare journalistenes rett til å publisere og komikerens rett til å spøke – ikke bare når det passer oss, men spesielt når det provoserer makten. For hvis vi lar den friheten krympe, vil vi en dag oppdage at selve definisjonen av et fritt samfunn er borte.